Munnur rttlts manns mlir speki og tunga hans talar a sem rtt er.   

 

Slmur 91

 
 Sll er s, er situr skjli Hins hsta, s er gistir skugga Hins almttka,


s er segir vi Drottin: Hli mitt og hborg, Gu minn, er g tri !


 Hann frelsar ig r snru fuglarans, fr drepstt gltunarinnar,


 hann sklir r me fjrum snum, undir vngjum hans mtt hlis leita, trfesti hans er skjldur og verja.


 Eigi arft a ttast gnir nturinnar, ea rina, sem flgur um daga,


 drepsttina, er reikar um dimmunni, ea skina, er geisar um hdegi.


 tt sund falli r vi hli og tu sund r til hgri handar, nr a ekki til n.


  horfir aeins me augunum, sr hversu gulegum er endurgoldi.


itt hli er Drottinn, hefir gjrt Hinn hsta a athvarfi nu.


 Engin gfa hendir ig, og engin plga nlgast tjald itt


 v a n vegna bur hann t englum snum til ess a gta n llum vegum num.


eir munu bera ig hndum sr, til ess a steytir ekki ft inn vi steini.


  skalt stga ofan hggorma og nrur, troa ftum ljn og dreka.


 Af v a hann leggur st mig, mun g frelsa hann, g bjarga honum, af v a hann ekkir nafn mitt.


 kalli hann mig, mun g bnheyra hann, g er hj honum neyinni, g frelsa hann og gjri hann vegsamlegan.


g metta hann me fjld lfdaga og lt hann sj hjlpri mitt.